Frogn i tall
Frogn herred med skolekretsene Drøbak, Sogsti, Bilitt, Dyrløkkeåsen og Dal/Digerud dekker et areal på 86.47 kvadratkm og grenser mot Nesodden i nord, Ås i øst, Vestby i syd og Oslofjorden i vest. Bunnefjorden danner en del av grensen mellom Frogn og Ås i ca. 7 km s lengde.
Ca. 7 kvadratkm. av området består av 43 holmer og skjær, hvorav de viktigste er Håøya, Kaholmen, Bergholmen, Aspond, Lågøya og Søndre Langåra. Regner man øyene med har kommunen i alt 60 km strandlinje. Bygda har 16.4 kvadratkm dyrket mark, 46 kvadratkm produktiv skog, 3 kvadratkm myr, 12 kvadratkm annen utmark og lite produktiv skog, 1.15 kvadratkm ferskvann, 1.3 kvadratkm til veier og
andre formål, 0.6 kvadratkm industriareal og vel 6 kvadratkm bebygget område. Ca. 10 kvadratkm av skog- og utmarksområdet er utnyttet til hyttebebyggelse og ca. 2 kvadratkm til forsvarsformål, (befestningene Oscarsborg, Husvik/Kopås og Seiersten). Folketallet i Frogn var 1. januar 2009 14.435 innbyggere.
Jordsmonn
Landskapet stiger relativt bratt opp fra sjøen. I ett nivå på 50-150 m høyde går det over til å bli et småkupert ås-landskap med endemorener, som går i nordøstlig og østlig retning fra Drøbak.De høye partiene har et sparsomt dekke med skogsjord. I senkningene mellom åser og koller er det relativt flate hellinger med varm og drivende jord sterkt oppblandet med sand og leire.
En stor del av disse områdene er oppdyrket. Den gode jordbonitet og det heldige klima gjør Frogn til et av landets best egnede jordbruksområder. På det store istids-ra, som strekker seg i retning vest-øst i sentrum av bygden, har man kunnet ta to avlinger årlig av spesielle dyrkningsslag. På noen av gårdene her har man under fornyelse av grøftingssystemet konstatert eldgammel dyrkingsjord, hvor man på "feta-strykkene" har opp til halvannen meter tykt muldjordlag over leire og morene.
Andre, litt høytliggende bruk, har temmelig skarp sandjord - sterkt avhengig av gode vannings-anlegg. Langs den såkalte "Storgrava" i sydkant og parallellt med hoved-raet, er det ved et gammelt, ganske storstilet kanaliseringstiltak innvunnet mange hundre mål meget god myrjord, som gir store avlinger.
Bosetting
Ingen vet hvor langt tilbake i tiden Frogn har vært bebodd, men steinøkser, gravhauger, offersteder med skålgroper, steinrøyser etter bygdeborger og varder forteller at bosetningen må være meget gammel.
Storgården Froen har gitt navnet til bygda. Den gammelnorske formen "Fraun" gikk senere over til Frogn. Fraun betyr antakelig fruktbar, gjødslet jord og vitner om eldgammel jordbrukskultur.
Det er forøvrig ikke utenkelig at navnet har sammenheng med en eller annen form for fruktbarhets-kultus. Gårdenes rydningstid kan settes til eldre jernalder.
På gården Skjellerud nord for Frogn kirke er avdekket tallrike skålgroper og en helleristning som arkeologer har fastslått å symbolisere et vikingskip. Bebyggelsen på gården Økern vest for Frogn kirke ligger tett inntil flere store gravhauger og restene av en grunnmur arkeologene mener kan være av et lite kapell.
Den første historiske beretning om gården Fraunar har man i 1189. Her omtales egnens eldste kirke, Fraunar Kirkja, bygget på 1100-tallet. Den ble brent av Håkon Håkonsøns menn i 1221, som del av en hevnaksjon for drapet på kongens sysselmann.
Navn forteller at bl.a. gårdene Horgen, Haver, Ullerud, Elle, Heer m.fl. er meget gamle. Både her og på flere andre gamle gårder er det gjort oldfunn, bl.a. på Glennegårdene mot Bunnefjorden i en høyde over havet, som svarer til stenalderens strandnivå. (Konferer de rike steinalderfunn på gården Nøstvedt i nordre Nordby.)
Drøbak tar form
I skråningene langs østbredden av Oslofjorden, der denne er smalest, lå forholdene til rette for et samlingssted, utskipnings- og handelssted for Follo-bygdene og deler av Hurum og Røyken. Ved Vindfangerbukten, tenkelig på Husvikholmen, var det tingsted omkring år 1200. Det er neppe dristig å anta at i Vindfangerbukta lå bøndenes ferdaskip, som derfra stevnet ut på farmannsferder.
Inntil 1650 var Husvik det sentrale navn. Her foregikk det en begrenset havne- og handelsvirksomhet.
På strandområdet sønnenfor, Drugbakkir, Drøbak bodde det bare 3 familier så sent som i 1664, men allerede i 1711 står oppført 40 familier der. Utviklingen ved sundet fant sted på eiendommene Husvik, Drøbak, Vennevekk og Røysebråten.
Fra et lite strandsted vokste en bebyggelse fram sammen med den begynnende trelasteksport i det 16. og 17. århundrede. Trelasttrafikken medførte skipsfarts-interesser, som igjen ga støtet til en utstrakt handelsvirksomhet og deltakelse i forrige århundredes betydelige is-eksport. Det var disse næringer som skapte stedets utseende og ga bebyggelsen preg i det voksende ladested.
Loven om kjøpstedsrettigheter til Drøbak er datert 20. august 1842, og 1843 ble grensene for gamle Drøbak fastlagt. Men før den tid var stedet allerede et viktig toll- og ladested med utstrakt skipsfart og handelsvirksomhet. Kjøpmenn tok borgerskap i Christiania og sorterte under magistraten der.
I 1708 kom familien Carlsen inn i billedet. En driftig mann, Jacob Carlsen, kjøpte hele Vennebekk-eiendommen og bygget opp stor trelastforretning og skipsrederi. Sønnene Christen og Niels Carlsen ble også betydelige forretningsmenn. Niels overtok farens lastetomter og drev som kjøpmann, sagbrukseier og skipsreder. Han kjøpte Drøbak-eiendommen, hvor han var bosatt.
Klynger av trehus ble bygget ved stranden, hvor det var mest hensiktsmessig å plassere den, uten tanke på reguleringsmessige hensyn. Bydeler som Tamburbakken, Fiskerstranna og Filisterkroken tok form. Det samme gjelder bebyggelsen på Råkeløkka, Bråten og i nord ved Ringeplan.
Næringsutvikling
Langs hovedgaten vokste det fram store kjøp-mannsbygninger og langs stranden sjøboder og lastetomter.
I den første del av 1700-årene ble gjerne benyttet stedsangivelser som Husvik, Drøbak eller Vennebekk, alt etter hvor vedkommende bodde, men fra midten av dette århundrede, tok betegnelsen "Toll- og Ladestedet Drøbak" til å bli mer alminnelig for hele området og festet seg etter hvert som navnet på stedet.
Tilstrømmingen til Drøbak reiste behov om egen kirke. Her kom Niels Carlsen til hjelp med sine storslagne gave, Drøbak kirke, som ble innviet 29. oktober 1776.
Da trelasthandelen på slutten av 1700-tallet stagnerte, og en stor del av opplandet ble revet vekk ved åpningen av Smålensbanen, vokste det frem en rik og betydelig næringsgren, iseksporten. Her var den engelskfødte familien Parr toneangivende såvel i Drøbak som i mange bygder rundt fjorden. Men i 1898 måtte iseksportør Henry Parr, som også drev skipsverft for reparasjon av skuter på sin eiendom Husvik og eide gården Søndre Hallangen, nedlegge sin virksomhet og overdra Husvikeiendommen til Staten, som trengte området i samband med forsvarsanlegget på Oscarsborg. Dette fikk stor betydning for boligbyggingen i den nordre bydelen. På denne tid overtok også Militæretaten prestegården på Seiersten, en parsell av Søndre Belsjø og deler av Kringerud-åsen og Heer for reising av fort og skanser til dekking av Oscarsborg festning på landsiden i øst.
Henry Parrs bror, Søren Parr hadde sin residens i "Villa Parr", på grunn utskilt fra Drøbak gård, hvis herskapelige bebyggelse senere kaltes Skrivergården. (Niels Carlsen, som i sin tid bebodde Drøbak gård døde i 1809. Hans enke solgte etter hans død til sorenskriver Ellefsen, en høyt anskreven embetsmann i Follo gjennem 55 år, fra 1814 til 1869.)
På sletten nordvest for Villa Parr stod i sin tid store ishus, videre sjøboder og kaianlegg. I en innberetning fra 1876-80 er oppført 40 ishus på Nesodden og 4 i Frogn. I 1885-86 finner man 4 anlegg i Vestby, 6 i Frogn og 12 på Nesodden. Men i 1909-10 er det bare 1 anlegg i Vestby, 4 i Frogn og 9 på Nesodden.
En av de siste som drev iseksport i større stil var Axel Wiborg på gården Digerud. Han konsentrerte utskipningen fra et anlegg på Sønderstøa.
Oscarsborg
I tiden fra 1880 til 1902 ble festningsanleggene på Oscarsborg, Husvik, Seiersten og Heer utbygget.
Omkring århundreskiftet var anleggsvirksomheten på det høyeste. Foruten nordmenn var adskillige svenske anleggsarbeidere beskjeftiget her. Noen av svenskene slo seg ned i Drøbak og Frogn og ble norske statsborgere. Utbyggingen kompenserte i en viss grad den sterkt avtakende iseksporten. Aktiviteten på festningen fortsatte også etter avsluttet anleggsperiode. Drøbak ble litt av en garnisonsby. Militæretaten skaffet stedets håndverkere og handlende adskillige inntekter, og flere av festningens offiserer og underoffiserer slo seg ned i Drøbak og Frogn. Det skjedde en viss opptrapping av den militære beredskap frem til første verdenskrig og under nøytralitetsvakten 1914-1918. Det ga Frogn og Drøbak visse økonomiske fordeler.
Nyere tid
Fra århundreskiftet og utover var Drøbak fremdeles et handels- sentrum for omlandet. Rute- båtene mellom Oslo og ytre Oslofjorden hadde i sin tid opp til 20 daglige anløp av Drøbak, og dampskips ekspedisjonen var i travel virksomhet. I mellomkrigstiden stangnerte så mye. De "harde 30-årene" merket man ganske sterkt.
Okkupasjonstidens 5 tunge år var også følbare i Drøbak og nære omland. Til sine tider var over 1.000 tyske mannskaper stasjonert på Oscarsborg, Husvik og tre andre forlegninger.
Da landet etter annen verdenskrig begynte å komme på fote igjen, kom det igang en del småindustri og tre-fire større industribedrifter i Drøbak og omland.
Dessuten ble Frogn kjent som en fordelaktig kommune å bygge og bo i.
Den vesentlige byggevirksomhet foregikk rundt Drøbaks trange byområde. Det grodde opp nybyggerstrøk hvor befolkningen i stor utstrekning pendlet til arbeidsplass i Oslo. Innflyttingsprosenten var i noen år høyere enn normalt. Dette tvang kommunen til forsering av skolebygging, vei, vann og kloakk. De kommunale tekniske og sosiale etater måtte også utbygges.
I denne perioden ble Frogn for alvor oppdaget som kommune der man bygget sine feriehytter og landsteder, helst i nærheten av sjøen.
Hyttebyggingen øket i den grad at kommunen på et tidlig tidspunkt skjerpet kravene til hyttenes kvalitet og størrelse, deres plassering i tomteområdene og deres forhold til kloakk og renovasjon. Kommunen måtte i det hele tatt bremse på sommerhyttebyggingen, som begynte å gi synlige negative konsekvenser. Folketallet ble i sommerhalvåret fordoblet. Vel var dette til fordel for handelsstanden i den utstrekning Drøbak ble brukt av sommergjestene som "kjøpstad", men de "innfødte og fastboende" har hatt en viss følelse av at det stadig er blitt mere "slitasje" på de naturherligheter de oppnådde ved å flytte til Frogn. Frogn kommune har vært ganske "raus" når det gjelder innkjøp av strender og arealer til friluftsformål, hva befolkningen i omliggende kommuner, innlandet og Oslo nyter godt av.
Frogn regnes nå i høy grad å tilhøre Oslo-regionen, og står i kommunikasjonsmessig henseende i intim kontakt med Oslo, Follo-regionen og kommunene på andre siden av Oslofjorden ved sterkt utbygget bilrutenett og fergeforbindelse med Hurum.
Den plutselig sterke utvikling etter frigjøringen og sammenslåingen av en by- og landkommune medførte omstilling i den kommunale forvaltning, det være seg nødvendig utbygging av de kommunale etater, sosial- og trygdesektoren, skoleverket, kulturavdelingen, vei- vann og kloakkvesenet, organer for fritidsaktiviteter, tilrettelegging av offentlige arealer, byggevirksomhet i privat og offentlig regi.
Det er skjedd store endringer i næringslivet. Drøbak var før en typisk liten by-kommune. Frogn en like typisk jord- og skogbrukskommune med allsidig jord- og husdyrbruk, nå sterkt mekanisert for ensidig korndyrking.
En tydelig strukturendring er det blitt i befolkningen som følge av den store innflytting og innlemmelsen i Oslo-regionen. Den markante endring i innbyggertallet i sommer- og vinterhalvåret, den store gjennomgangstrafikk og den økende slitasje på veinett og naturherligheter er et kapittel for seg.
Oscarsborg festing
I gamle dager
Fra gammelt av har det vært signalvarder (viter) både på Seiersten og Håøya-toppen. Ettersom vitene var nært knyttet til leidangsordningen - vårt gamle riksvern i sagatiden - er det sannsynlig at Drøbaksundet har vært et viktig område for leidangsflåten i middelalderen. Først i 1640 er det sikkert - etter det vi vet, at det har vært forsvarsanlegg her. Da bestemte Kristian IV ved kgl. dekret at det skulle oppføres blokkhus på Kaholmen. Neste gang Kaholmene nevnes i forsvarssammenheng, er under krigen i 1807-1814. Da ble det i 1814 oppført provisoriske befestningsanlegg på Søndre Kaholmen, Husviktangen og Nestangen på Hurumlandet.
Ferdig 1853
De eldste nåværende anlegg på Oscarsborg ble bygget i årene 1846-1853. På grunn av den raske våpentekniske utvikling, måtte det foretas en viss ombygging av anleggene og den foreldede kulekanon måtte skiftes ut med riflet skyts. Utskiftingen skjedde mer eller mindre sporadisk i tiden 1860-1879.
Festningen ble imidlertid vesentlig styrket i 1870-årene ved bygging av en undersjøisk steinmolo til sperring av farvannet vest for Søndre Kaholmen og minefelt ble lagt ut i Drøbaksundet. Faste skanser ble bygget til landforsvaret på Drøbaksiden.
Unionstiden
Etter hvert som unionsstriden med Sverige utviklet seg, ble det lettere å få bevilgninger til moderniseringen av festningen. I 1892 ble tre 28 cm kanoner til hovedbatteriet anskaffet. Den ene av disse var den nå etterhvert så berømte "Moses" (senkingen av "Blücher").
I 1853 fikk festningen tilbeordret sin første kommandant, og en garnison ble forlagt hit samme år.
Ved kong Oscar I s besøk på Kaholmene i 1855 fikk festningen navnet Oscarsborg. I 1888 ble underoffisersskolen (befalsskolen) flyttet fra Akershus festning til Oscarsborg.
Riktig fart i utbyggingen av befestningsanleggene ble det i 1895 da "konsulatsaken" tilspisset seg.
Oscarsborg ble i den forbindelse mobilisert ti dager i september samme år. Fra da av og i løpet av tre år ble festningsanleggene på Seiersten, Kopås, Håøya og ved Svelvik utbygget. Festningen ble dessuten vesentlig styrket ved at det ble innsprengt et anlegg i fjell for skyting av torpedoer.
Oscarsborg har tre ganger vært oppsatt med nøytralitetsvern: under Krimkrigen (1853-1856), første verdenskrig (1914-1918) og fra 1. september 1939 til det tyske angrepet på Norge 9. april 1940.
"Blücher"
9. april 1940 kom festningen for første gang i kamp. Ved senkingen av krysseren "Blücher" på 12200 tonn natten til 9. april 1940 ble Oscarsborg festning med sin kommandant oberst Birger Kr. Eriksen med på å forme Norges holdning og innsats under den annen verdenskrig på en avgjørende måte. Senkingen ga konge og regjering tid til å forlate Oslo 9. april før tyskerne inntok byen.
Til minne om oberst Eriksens innsats 9. april 1940 er det reist en bauta i Drøbak badepark og en statue på Oscarsborg.